Ny bok: Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til

Follow by Email
Facebook
Twitter
LinkedIn

Vikingtiden, svartedauden, heksebrenning, danskekonger og to verdenskriger; dette er bare noe av det de har opplevd, de trettitre norske trærne som denne høsten er portrettert i boken Trettitre norske trær.

– Trær er mer enn trær. De er vår kulturhistoriske hukommelse, og de er viktige for lokalhistorien vår, sier Aftenposten-journalisten Ole Mathismoen. Sammen med fotografen Stig B. Hansen er han denne høsten aktuell med boken Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til, som akkurat nå er trykket i tredje opplag.

Forfatter Ole Mathismoen og fotograf Stig B. Hansen

Journalist og forfatter
Mathismoen arbeider med miljø-, energi- og klimaspørsmål både i jobben som journalist og som forfatter, og han har tidligere blant annet gitt ut boken Klima. Hva skjer? Denne gangen har han altså portrettert 33 norske trær, og resultatet er en praktbok om mye mer enn bare trærne. Vi blir kjent med det rike dyre- og insektlivet i og rundt trærne, og vi blir kjent med historiene som har utspilt seg rundt dem opp gjennom årene.

– Det er skrevet lite om konkrete trær i Norge. I arbeidet med denne boken oppdaget jeg at det heller ikke er så mye informasjon tilgjengelig. Det har derfor vært en omfattende jobb å nøste opp disse historiene, og i dette arbeidet har det vært helt avgjørende at Nasjonalbiblioteket ble digitalisert for noen år tilbake, forteller Mathismoen.

– Det gjorde det mulig å søke i mange ulike kilder, og sette sammen de forskjellige puslebrikkene, sier han.

Villmarkstrær, bytrær og gårdstrær
I tillegg har han pratet med mange mennesker – både lokalhistorikere, tre-eiere, tre-naboer, arborister, arkivarer og gartnere.

– For mange av trærne i boken var kontakt med muntlige kilder det som satte gravearbeidet i gang. For andre startet det med en bok, en artikkel i et lokalhistorisk tidsskrift eller at treet var nevnt i en lokalavis. Utvalget på 33 trær er litt tilfeldig, og vi har ikke vært så opptatt av geografien eller treslag. Vi har først og fremst jaktet de gode historiene, og en variasjon når det gjelder voksesteder. Både villmarkstrær, bytrær og gårdstrær skulle med, forteller han.

LES OGSÅ: Store trær på flyttefot

Det er flere bytrær med i boken, som Gråbrødreeika på Ekely i Oslo eller Tordenskjoldeika i Horten. Henrik Wergelands skog på Hovedøya, hvor det i dag kun er ett tre igjen, er også med. I den andre enden av skalaen finner vi trær som står virkelig utilgjengelig, som for eksempel Bjønnafurua i Trollheimen og Norges eldste gran i Trillemarka.

Barlinden på Varaldsøy

Barlind fra vikingtiden
– Det er vanskelig å trekke fram noen av trærne på bekostning av andre, for jeg har blitt veldig glad i dem alle sammen. Som barlinden på Varaldsøy i Hardangerfjorden, som er 5,45 meter i omkrets, hul inni og et av de eldste trærne i boken. Den ser ut som en heks eller et troll, og var ungdom da vikingene lette etter gode pilemner før slaget på Fimreite, sier Mathismoen.

På spørsmål om hva som har motivert ham til å skrive boken svarer forfatteren at han har vært fascinert av trær hele livet.

– Etter ungdomsskolen utdannet jeg meg opprinnelig til tømmerhogger, så trær har vært en viktig del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Det er noe evig med trær; de er nok det nærmeste vi kommer noe levende som «alltid er der». Noen har det samme forholdet til steiner og fjelltopper, men de er døde. Trærne lever, sier han.

– Tenk for eksempel på Yggdrasil, som var sentrum både i vår egen og i gudenes verden, eller på Livets tre i kristendommen. Tidligere tenkte jeg vel mest på trær som et sted hvor insektene og fuglene holder til, men med tiden har jeg fått et sterkt forhold til trærne i seg selv. Ikke slik at jeg går rundt og koser og klemmer på dem, men det er fascinerende å ta på trær og oppleve den voldsomme tyngden og de store forskjellene. Å ta på en eik og en poppel er for eksempel to vidt forskjellige ting, legger han til.

Polititrærne i Vika

Polititrærne i Vika
Både eik og poppel har funnet veien til boken, og de to poplene som har fått sin egen fortelling står midt i Oslo – mellom Oslo Rådhus og det tidligere Wilhelmsen-bygget i Vika.

– Jeg fikk et tips fra en arborist om at disse to trærne kalles polititrærne, og at de tidligere stod på hver sin side av inngangsdøren til Gamle Vika politistasjon. Derfra begynte jeg å jakte på informasjon, og besøkte blant annet både Byarkivet, Byantikvaren og Bymuseet på jakt etter bilder for å finne ut når de ble plantet. I arkivene til Aftenposten kom jeg så på sporet av en gammel politimann i Oslo på 70-tallet som hadde overtatt ansvaret for disse to trærne av sin forgjenger. Han hadde hatt dem med seg som stiklinger fra sin søster i USA, og de ble plantet i Vika i 1926, forteller Mathismoen.

– Så mellom disse to trærne ble søstrene til Albertine og de andre løse fuglene i Vika tauet inn da de skulle besøke politilegen, og i dag – når Vika politistasjon for lengst er borte – er det disse to trærne som bærer denne delen av Oslos historie videre. Bortsett fra Vestbane-bygningen er de det eneste som er igjen av Gamle Vika. Heldigvis gikk det i sin tid et brev fra Oslo Rådhus til Vegvesenet med et sterkt ønske om at disse to trærne skulle få stå. Det fikk de, og de har fått stå siden, sier han.

Tempeltre i Botanisk Hage i Oslo

Trærne former byrommene
Det vokser om lag ti milliarder trær i Norge i dag. De fleste av disse er fjellbjørk eller store halvgamle grantrær. Også furuen er tallrik. Samtidig står det et stort antall trær i byene, og Mathismoen påpeker at anleggsgartnerbransjen generelt og arboristene spesielt, har et stort ansvar når det kommer til disse trærne.

– Alle trær dør på et tidspunkt, men i byene kan ikke trærne få stå til de dør av seg selv. De må passes på, og etter hvert som de må fjernes må det plantes nye trær som skal bli store og gamle om hundre til tre hundre år. Disse trærne bestemmer i stor grad hvordan byene og byrommene våre vil se ut i framtiden.

LES OGSÅ: Etterlyser en synlig og åpen parkpolitikk

– Jeg er glad for fokuset vi nå ser på grønne verdier i byene, og håper at bytrærne våre kan få like mye kjærlighet som tuntrærne tradisjonelt har fått. Det var der stamfaren på gården bodde, og tuntrærne har blitt foret med melk, mjød og juleøl til alle tider, forteller han.

Myrene er naturens svamper
Mathismoen er en ihuga hagedyrker selv, med en liten hage i Oslo og et større hageanlegg i Sverige som han har ansvaret for. Han har vært opptatt av klima, natur og miljø i en årrekke, og er blant annet opptatt av å få slutt på det han beskriver som en ekstrem torvbruk de siste årene.

– Myrene er så viktige. De er hjem for mange truede arter og de er naturens svamper i en tid med stadig mer ekstremnedbør.

– Det er gledelig at gartner- og anleggsgartnerbransjen er blitt mer opptatt av å bruke naturlig kompost, og har lagt en plan for å fase ut torv. Tidligere hadde slike som meg følelsen av å bli avvist da vi påpekte den skadelige torvbruken, men nå ser vi et stemningsskifte. Jeg tenker at det er helt naturlig – og veldig gledelig – at anleggsgartnerbransjen går i front her, slår han fast.

Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til er utgitt av Font Forlag, og er til salgs i alle landets bokhandlere og nettbokhandlere.

Boken kan blant annet bestilles her:
https://www.tanum.no/_trettitre-norske-trar-ole-mathismoen-9788281695146

For eventuelle gruppebestillinger kan man kontakte forlaget direkte: lene@fontini.no

Ønsker du å motta nyheter fra NAML-nytt, og få varsel når vi publiserer nye saker? Meld deg på her!